Lystennerinnlegg 6. september 2017

"Om konfirmasjon før og nå.." - Gunnel (Berdal Wullstein)

President,
Rotaryvenner

Jeg har vært i flere konfirmasjoner i det siste. Jeg har jo da filosofert litt rundt dette med konfirmasjon, og tenkt litt tilbake på hvordan det var i min tid.

Det sies at alt var bedre tidligere, men når det gjelder konfirmasjon, stemmer ikke dette, etter min mening, i hvert fall hvis vi går noe lenger tilbake i historien.

Jeg kom i magasinet Historie over en interessant artikkel skrevet av sognepresten i Enebakk, Lars Inge Magerøy. Det er kanskje noen til stede her i dag som også har lest artikkelen, men det får stå sin prøve.

13. januar 1736 utstedte kong Christian 6. en forordning om konfirmasjon i Danmark-Norge. Det ble påbudt for alle unge, piker som gutter, å la seg konfirmere. De som ikke gjorde det, ble straffet.

Det som egentlig var en religiøs seremoni, ble en borgerplikt med vidtrekkende følger. Ingen kunne for eksempel gifte seg før man var konfirmert. Man kunne heller ikke bli soldat, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. Det var en prøve som måtte bestås, og grunnlaget for prøven var en lærebok med 759 spørsmål og svar, som konfirmantene måtte kunne utenat.

Den som ikke besto prøven, måtte gå om igjen året etter. Det var derfor veldig viktig å slippe gjennom på første forsøk. Å måtte gå om igjen ble ansett som en skam, og medførte store ulemper. Var man ikke konfirmert innen fylte 19 år, kunne man straffes med fengsel eller gapestokk. Foreldrene strakk seg ofte langt for å få barna konfirmert. Det gikk for eksempel an å prøve å bestikke presten med gaver, som en smørdall, et slakt eller et levende dyr.

Frem til slutten av 1800-tallet hadde prestene lov til å ta imot gaver for kirkelige tjenester som konfirmasjon og vielser, men ikke av fattigfolk. Det fortelles at en mann hadde en sønn som hadde svært tungt for det, han kunne knapt lese. Faren gikk til presten og lovet ham en bukk dersom han ville slippe sønnen gjennom nåløyet.  Presten tok imot gaven, men sa etterpå at han ikke visste om det var gutten eller bukken han skulle konfirmere! Dette er en vandrehistorie, men forteller noe om hvilke metoder som kunne bli brukt til å påvirke presten.

Først i 1912 ble konfirmasjonsplikten opphevet, det å konfirmere seg ble frivillig og alle straffebestemmelsene knyttet til ordningen ble opphevet.

I vår kultur var og er konfirmasjonen et overgangs-ritual som markerer overgangen fra barn til voksen.  Det var og er en viktig milepæl i livet, og feires som en festdag.

Konfirmanten ble i hine hårde dager kledt opp i nye klær, hvis familien hadde råd til det. Det var praksis i mange distrikter at piker fikk bunad til konfirmasjonen, og det er jo fremdeles moderne. I de mer bemidlede familiene kunne gaven i tillegg bestå av et smykke til datteren og en klokke til sønnen.

Derimot er praksisen med dyre gaver et moderne fenomen. Tidligere var hoved-gaven en bibel.  I dag ser vi at mange konfirmanter mottar flere verdifulle gaver, og det sies at det første spørsmålet på festen for en konfirmant er: Hvor mange penger fikk du?

Om dette er heldig eller ikke, kan selvfølgelig diskuteres.

Men, i dag holder mange konfirmanter en tale til sine foreldre. Jeg tviler på at det var gjengs kutyme anno dazumal. Det som er veldig hyggelig og positiv, er å observere hvordan dagens unge, i hvert fall i de konfirmasjonene jeg har vært, er veldig bevisste og har veloverveide tanker og vurderinger. Det er særdeles lovende, og talene kan være en fryd å høre på.

Jeg er fullstendig klar over at dagens ungdom har et helt annet kunnskapsnivå enn i gamle dager, både skolegangen og dagens generelle informasjonssamfunn bidrar til det. Uansett, jeg tror på ungdommen av i dag!


Takk for oppmerksomheten!