Jeg skal snakke om det å gå. Dette er noe de aller fleste kan, og det er noe vi alltid har blitt anbefalt å drive på med. Hippokrates, legekunstens far, sa allerede for 2400 år siden at det å gå er menneskets beste medisin. Og han fortsatte: Er du i dårlig humør, så gå en tur. Er du fortsatt i dårlig humør etter turen, så gå en tur til !

En rekke filosofer og diktere har fulgt opp dette. Søren Kierkegaard f.eks. sa bl.a.: «Tab for all del ikke lysten til å gå. Jeg har gått meg det daglige velbefinnende til. Jeg har gått meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ingen tanke så tung at jeg ikke kan gå fra den!»

Einstein anbefalte også det å gå, og Steve Jobs i vår tid. Det ser ut til at det er et nytt fokus på dette i dag. Kagge forlag, som er raske til å plukke opp nye trender, har nylig gitt ut to bøker om emnet: Johan Kaggestads GÅ! kom i 2017, og året etter i 2018  kom forleggeren selv, Erling Kagge, med sin bok Å GÅ! Kaggestad, som har en fortid som aktiv idrettsutøver og profesjonell trener, fokuserer mye på målinger og resultater. Han konkluderer med at vi IKKE behøver intensiv trening. Gåturer er tilstrekkelig, selv om vi også bør passe på å bli andpustne en gang i løpet av turen. Gåturer er i følge Kaggestad verdens beste mosjon med tilleggseffekter som bedret konsentrasjonsevne og bedret søvn.

Vi har ulike former for gåturer, i dag har f. eks. pilegrimsturer blitt mer populært. Men de kan jo være ganske lange da; pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim er 65 mil lang!  Santiago de Compostela er 160 mil! Så dette er altså turer som egner seg best til å gå etappevis!
I motsetning til Kaggestad er Erling Kagge i sin bok mest fokusert på dette som pilegrimsturen gir: nemlig mulighet for refleksjon. Kagge påpeker at alt for mye i livene våre handler om høyt tempo. For ham blir fellesnevneren på egne turer en indre stillhet. For ham er det dette som er viktig: Det handler om å grunne over vesentlige spørsmål, hvor går vi fra, og hva går vi til. Kagges råd er å aldri tenke på selve målet, da kan turen lett bli ødelagt. Han gjorde dette selv etter 40 dager alene i Antarktis. Men da gikk Sydpolen fra å være en drøm til å bli et matematisk punkt så og så langt unna. Resultatet ble bare at han ble nedslått. Hans råd er altså: Ta en dag om gangen, og ett skritt om gangen. (Selv liker jeg imidlertid godt å se meg tilbake, dvs. å sjekke på mobilappen min hvor langt jeg har gått i forhold til målsettingen om 10.000 skritt.)

Jeg vil avslutte med å lese litt fra en tredje bok om dette temaet, nemlig Tomas Espedals bok «GÅ! -  eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv», noe bohemen Espedal ser ut til å trives godt med. Han ble for øvrig innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris for denne boken.

«……..Sollyset treffer et trafikkskilt, og jeg blir truffet av en uventet lykkefølelse. Den sier ikke annet enn - du er lykkelig. Her og nå. Grunnløst. I dette øyeblikket er du lykkelig, uten grunn, som en gave. Det kan ikke beskrives annerledes. Jeg har ingen grunner til å være lykkelig, er fyllesyk og nedtrykt etter å ha drukket sammenhengende i fire dager,….. forlatt av hun jeg trodde jeg skulle klare det sammen med. Jeg holder på å ødelegge meg selv, et hardt og alvorlig undergangsarbeid, drikker og går i oppløsning, og plutselig er jeg lykkelig. Hvorfor? Fordi sollyset treffer et trafikkskilt? Jeg mister pusten og må stoppe. Kjenner en varm og jublende klarhet i kroppen. Tankene våkner og mister tyngde, det er en helt konkret erfaring, tankene blir lettere, og jeg fortsetter å gå, lettere nå mot Nygårdshøyden og sentrum. Langsomt går det opp for meg, du er lykkelig fordi du går.»

Publisert av Kristian Kristiansen 5. september 2018