I dag er det 8. mai og Frigjøringsdagen, så dagens tema gir seg i grunnen av seg selv. Det er i dag 74 år siden den annen verdenskrig sluttet, og jeg har derfor tenkt å snakke litt om denne dagen.

Jeg er født etter krigen, jeg er blant de store årskullene som er født etter krigen, så jeg opplevde ikke Frigjøringsdagen i 1945, men det har det sikkert noen av dere som gjorde, og det gjorde også flere av klubbens medlemmer.
Det siste året eller vel så det, og i hvert fall siden invasjonen i Normandie i juni 1944, hadde det ikke vært noen tvil om utfallet av krigen. De allierte krevde en betingelsesløs kapitulasjon fra de tyske styrkene, og i begynnelsen av mai 1945 var det bare snakk om dager før dette ville skje.

Det var likevel stor usikkerhet om hva som ville skje i Norge, for det var helt på det rene at visse krefter innen de tyske hærstyrkene ønsket å kjempe videre i Norge, i "Fesstung Norwegen" som de kalte det. Det sto over 300 000 tyske soldater i Norge i mai 1945. De norske politistyrkene hadde 13 000 mann i Sverige, og inklusive disse disponerte den norske hjemmefronter i alt ca. 40 000 menn og kvinner. Disse var dårlig utstyrt og dårlig trent sammenliknet med de tyske hærstyrkene i Norge.

Hvis krigen kom til å fortsette i Norge etter en kapitulasjon i resten av Europa, ville det ha blitt en blodig affære.

Natten mellom 6. og 7. mai 1945 kapitulerte Tyskland betingelsesløst på alle fronter, inklusive Norge. Den øverstkommanderende for de tyske styrker i Norge var general Franz Böhme, og han var heldigvis mest opptatt av å få til en hva han kalte "en ærefull avmarsj" for sine tropper hjem til Tyskland.

Nå gikk det ikke helt slik, men de tyske soldatene ble avvæpnet, internert og etter hvert sendt tilbake til Tyskland som krigsfanger, men alt gikk rolig for seg. Vi husker alle bildet fra Akershus festning hvor to tyske offiserer overgir festningen til en norsk hjemmefrontsoldat kledd i nikkers.

Den 8. mai brøt frenden løs som det ble sagt. Jeg opplevde ikke dette, men mine foreldre har fortalt meg litt om det som skjedde den dagen. De bodde i øverste etasje på hjørnet av Kirkeveien og Suhmsgate, så de hadde god oversikt over det som skjedde rundt om i byen.

Folk strømmet ut i gatene og jublet. Norske flagg hadde vært forbudt under krigen, men noen hadde gjemt sine flagg unna, og de ble nå tatt frem igjen, og norske flagg kunne igjen sees omkring i byen. Folk rev ned de forhatte blendingsgardinene og tente bål med disse i gatene. Det var i det hele tatt stor stemning i hele byen.

Samtidig med frigjøringen begynte hjemmestyrkene også å arrestere nazister, angivere og andre av fiendens medløpere. Etter hvert startet også rettsoppgjøret som i det store å hele gikk for seg i ordnete former, selv om det i ettertid har blitt til stilt spørsmål til enkelte av sidene ved dette, men det skal vi ikke ripe opp i dag.

I dag skal vi glede oss over frigjøringsdagen og at vi har hatt den lengste perioden med fred i Europa på mange hundre år. Vi husker alle sammen gledesscenene og menneskemassene, enten vi opplevde dem selv eller om vi husker dem fra kjente bilder, for eksempel da Kronprins Olav kom tilbake 13. mai eller da Kong Haakon kom 6. juni.

Publisert av Kristian Kristiansen 8. mai 2019