Et klubbmedlem sa for mange år siden at det er så mye elendighet rundt omkring i verden at der er bare å velge og vrake. Klubben sto vel overfor noen alternative prosjekter og måtte beslutte noe.

Faktum er at verden blir bedre og bedre. Hans Roslings fascinerende bok Factfulness avslører det ganske ettertrykkelig. Rosling var en fantastisk formidler, og han var god til å grave i statistikker, og hadde mange års erfaring fra mange av de landene hvor elendigheten var størst. Og han visste hvor han skulle lete og hva han lette etter, FNs databaser er fulle av facts. Det er bare å hente dem ut, og stille dem opp på en hensiktsmessig måte.

Men fakta kan være kjedelige, vanskelige å forstå, og vanskelige å selge. Derfor ser vi ikke så mye positive fakta i media. I Norge har vi flust med aviser, så mange at det halve kunne være nok, det er jo ikke kundegrunnlag for dem alle, hvorfor må norske aviser ellers få direkte og indirekte pressestøtte på rundt 2 milliarder kroner, i tillegg til at NRK får over 4 milliarder av staten? Og attpåtil må de anstrenge seg betydelig for å selge. Og der har vi et poeng. Fakta er vanskelig å selge, særlig de positive. Derfor fokuserer de på de negative faktaene og elendighet, elendighet, katastrofer og nød selger mye bedre enn det faktum at verden blir bedre og bedre.

For å være helt konkret, så spør jeg dere alle:

1. Gjennom de siste 20 år, hvordan har andelen av verdens befolkning som lever i det vi kaller ekstrem fattigdom forandret seg. a) Har den mer eller mindre doblet seg. b) Har den vært relativt uforandret? Eller c) er den mer eller mindre halvert?
2. Om vaksinasjon, der er vi jo gode: Hvor stor andel av verdens ett år gamle barn har blitt vaksinert i det heletatt mot sykdom? 20 – 50 -  80%?
3. Hva er gjennomsnittlig forventet levealder i verden i dag? 50 – 60 – 70?
   

Hans Rosling har stillet disse, og 9 andre tilsvarende spørsmål til tilsammen 12 000 mennesker han har holdt foredrag for i 14 land verden rundt. Multiple choice spørsmål, a, b eller c, VG’s terningkast ville klare 1/3 riktig, det samme ville pilkastere på børsen og apekatter, det er enkel sannsynlighetsberegning.  Det er vanskelig å gjøre det bedre enn 1/3 riktig, da må man kunne i hvert fall litt. Og det skal faktisk en god del u-kunnskap til å gjøre det dårligere enn apekatter i en slik test. Ikke desto mindre er det nettopp det som skjer. Av Roslings 12 000 spurte personer ble 80% slått av apekattene! 80%, eller 8 av 10 gjorde det dårligere enn apekatter! Apekattene ville i gjennomsnitt klare 4 spørsmål. Og bare 1 av 10 mennesker klarte seg bedre enn apefloken. Roslings 12 000 inkluderer et bredt spekter av mennesker, ikke minst akademia, toppolitikere i ledende land i verden og ledende forretningsfolk, ikke minst deltagere i World Economic Forum i Davos.

Norske deltagere i Roslings spørreundersøkelse utmerker seg ikke på noen måte, som grupper gjør vi det dårligere enn apekattene på alle de 12 spørsmålene. Og de enfoldige amerikanerne som vi synes gjør så mye rart, de klarte det i alle fall bedre enn apekattene på tre av de 12 spørsmålene. Men hvordan kan det ha seg at vi har tilegnet oss så mye feil-informasjon, u-kunnskap? Kan det ha noe med media å gjøre? Vi som har flere aviser enn de fleste andre land i forhold til folketallet, redaktørstyrte av ansvarlige velutdannede mennesker, en «nøytral» rikskringkasting som skal gi bredde og sannferdig informasjon til befolkningen. Vi har en flora av mediekanaler, sterkt subsidiert for å være mest mulig uavhengige av kommersielle influerende, villedende og destruktive krefter. Et mediakorps som samtidig vrenger seg av de nye informasjonskanalene som forstyrrer rosehaven de lever i.

Men er det egentlig en flora, et fargerikt mediablomsterbed? Eller er det en åker, en monokultur, fifty shades av en eller annen farge? Er det det vi har vent oss til å leve med?

Noe er alvorlig galt med kunnskapsnivået i mange lag av hierarkiet i Norge. Vi trenger en ny opplysningstid. Vi trenger en medieflora som gir oss alternative synspunkter, og ikke minst tilleggsinformasjon utover det vi får til vanlig. Ikke alternative fakta, men tilleggsfakta slik at vi kan bruke vår egen hjerne som grunnlag for egne meninger. Vi trenger media som Klassekampen, Lurås’ Resett, Hege Storhaugs i Rights.no, som Document.no.

Publisert av Kristian Kristiansen 10. oktober 2018